150 år siden Katti Anker Møller ble født.
For hundre år siden var spedbarnsdødeligheten i Østfold blant de høyeste i Norge. I vårt fylke døde fler enn hvert 10. barn før ett års alder. Det var farlig å bli født, og farligst var det å komme til verden utenfor ekteskap – der var overdødeligheten opptil 100% høyere enn for barna født i et ekteskap. Årsaken var at ugifte mødre som oftest bodde under dårligere sosiale og økonomiske forhold under svangerskap og fødsel enn de gifte. Boligforholdene i byenes arbeiderstrøk var elendige og sykdomsepidemier herjet. Uten prevensjonsmidler allment tilgjengelig hadde familier ofte store barneflokkene, og mange unge jenter «havnet i uløkka».
Barn født utenfor ekteskap en stor skam og en forferdelig ulykke rundt forrige århundreskifte. De ble omtalt som uekte barn og mødrene sett på som falne kvinner. Men det var også noen som sto opp og utfordret disse holdningene i samfunnet. En av dem var Katti Anker Møller. Falne kvinner fantes ikke, mente hun: ”Havde de enda gjort noget stygt, men kunde man egentlig sige det?»
Behovet for et trygt sted å føde og bli født var altså stort. Katti Anker Møller tok initiativet til arbeidet for opprettelsen av ”et mødrehjem hvor ulykkelige mødre som venter sin nedkomst kan ty hen.” At fødselshjelp og barselomsorg skulle være et offentlig ansvar var en uvanlig tanke, og veien til målet ble humpete. Gjennom historiske dokumenter i vårt arkivdepot kan vi følge prosessen.
«Mødrehjemskomiteen» ble stiftet for å jobbe for etableringen av mødrehjemmet, og i oktober 1915 sendte de et brev til Sarpsborg kommune med forslag om en plan for et mødrehjem i byen som skisseres slik:
«Et hjem spesielt for piker der venter sin nedkomst og er vanskelig stillet, hvor disse kan føde sit barn, beholde det og amme det, og bli under gunstige forhold indtil de atter kan komme ut i gode plasser med en betrygget eksistens både for sig og sit barn.
Under arbeidet med denne sak er imidlertid komiteen også kommet til den overbevisning at man mest praktisk til dette mødrehjem måtte kunne knytte et barselhjem med plads til kvinner der ønsker sig indlagt for den sedvanlige barseltid på 2-3 uker for at nyte god pleie i rolige forhold i modsætning til de ofte pinlige og urolige forhold i konens eget hjem.»
Komiteen hadde funnet et passende lokale i sentrum av byen, og ba kommunen om garanti for banklånet de trengte for å kunne kjøpe bygården. Selv om Formannsskapet ga tanken om et barselhjem «sin fulle tilslutning», anså ikke magistraten at fødselshjelp og barselomsorg var et offentlig ansvar:
«Det er, såvidt vites tidligere ukjent her i kommunen at yde garanti som hjælp for den slags humanitære foranstaltninger, som det her gjælder, og det kan, uten at man på forhånd har oversigt over konsekvensene, pådra kommunen uforutseede utgifter.
Formannskapet går altså allikevel med på å stille garanti for lånet, og i januar 1917 åpner Østfold Mødre- og Barselhjem, landets første i sitt slag.
I 1935 flyttet Østfold mødre- og barselhjem til nye, moderne lokaler bygget for foremålet, og fungerte etterhvert som fødehjem for alle. I 1964 fikk Sarpsborg sykehus egen fødeavdeling, og barselhjemmet ble omgjort til eldrehjem.
I løpet av drøyt 100 år har spedbarnsdødeligheten i Norge har gått fra å være blant de aller høyeste, til en av de laveste i Europa, med under 3 pr 1000. Antallet planlagte hjemmefødsler er under også under 3 promille.
Av: Antonia Reime Aabø